Lokale gebyrforskrifter

For å kunne kreve gebyr på en selvkosttjeneste må kommunen ha en lokal forskrift som hjemler gebyret. Med unntak av for vann og avløp kommer imidlertid ikke det klart frem noen steder i lovverket – man må «lese det litt mellom linjene». Det følger imidlertid av legalitetsprinsippet som sier at alle «inngrep» over for borgerne (for eksempel krav om betaling av et gebyr) må ha hjemmel i lov. Dette kommer kanskje klarest til uttrykk i forarbeidene til forurensningsloven fra den gangen renovasjonsgebyret ble innført (Ot. Prp. Nr. 66 (1992-1993)). Der argumenteres det for hvorfor kommunene bør pålegges å innføre renovasjonsgebyr, noe som jo også ble resultatet av lovendringen. På tross av at loven pålegger kommunen å innføre gebyr, slår forarbeidene også fast (nærmest som en selvfølgelighet) at «Kommunens gebyrsystem vil fortsatt kreve kommunal forskrift. Kommunestyret fastsetter størrelsen på gebyret i form av et gebyrvedtak.» (proposisjonen punkt 3.5.3.1).

Av nyere dato har Miljødirektoratet også diskuterte spørsmålet i høringsnotatet til ny vass- og avløpsanleggslov som ble publisert sommeren 2020. Dette har noe mindre (selvstendig) rettskildemessig vekt enn forarbeidene til forurensningsloven, men Miljødirektoratet forutsetter også at det allerede gjelder et krav til å ha lokale gebyrforskrifter. Det essensielle er uthevet i fet skrift nedenfor, der Miljødirektoratet skriver at dette dreier seg om en presisering av reglene slik de er i dag. Dette er altså ingen realitetsendring som avhenger av arbeidet Miljødirektoratet har gjort med forslaget til ny lovtekst.

§ 5 i dagens lov:

«Kommunen fastset i forskrift storleiken på gebyra i kommunen og gjev nærare reglar om gjennomføring av gebyrvedtaket og innkrevjing av gebyra.»

§ 6 i forslaget til revidert lov (side 34 i høringsnotatet):

«§ 6. Lokale forskrifter: For å krevje gebyr må kommunen fastsetje ei lokal forskrift i tråd med rammeforskrifter gitt medhald av § 5. Kommunen fastset i forskrifta storleiken på gebyra i kommunen og gjev nærare reglar om gjennomføring av gebyrvedtaket og innkrevjing av gebyra.»

Kommentar til § 6 (side 38 i høringsnotatet)

«Andre punktum tilsvarer gjeldende lov § 5 med enkelte endringer. For omtale av nåværende § 5 vises det til Ot.prp. nr. 58 (1973-1974). Første punktum er ny, og innebærer en presisering av at kommunen ikke kan kreve gebyr uten å ha fastsatt lokal forskrift. I tillegg fremheves det at innholdet i den lokale forskriften må være innenfor rammene som gis i sentrale forskrifter. Dette gjelder også etter ordlyden i gjeldende lov (nåværende § 5 sammenholdt med § 4 siste ledd), og innebærer derfor ingen realitetsendring. Miljødirektoratet er kjent med at enkelte kommuner ikke praktiserer regelen slik den er ment. Miljødirektoratet ønsker derfor å tydeliggjøre sammenhengen mellom departementets sentrale forskrifter og kommunens lokale forskrifter og fremheve nødvendigheten av at det legges rammer for innkreving av gebyrene.»

 

Høringsnotatet omfatter bare lovverk som gjelder vann og avløp, men argumentasjonen over vil holde for alle andre selvkosttjenester også siden lovverket på andre områder har tilsvarende ordlyd som dagens § 5 i vass- og avløpsanleggsloven. Annet lovverk, blant annet for feiing, kontroll og tilsyn med utslippstillatelser og plan- og byggesaker, har varianter av «kommunestyret kan gi forskrift om gebyrer for tjenesten».

Når lovverket på denne måten sier at «kommunestyret selv kan fastsette lokal forskrift om gebyr» må det, sammen med forarbeidene til forurensningsloven og argumentasjonen til Miljødirektoratet over, i realiteten leses som påstand om at kommunestyret kan velge mellom følgende to alternativ:

  1. Hverken ha forskrift eller gebyr, eller
  2. Fastsette en forskrift som hjemler gebyret, og deretter kreve gebyr for tjenesten.

For renovasjons- og slamgebyr er kommunen pålagt å kreve gebyr, og er dermed låst til å velge alternativ 2.

Gebyrregulativet oppfyller normalt ikke kravene til å være en selvstendig lokal forskrift. Selv i de tilfellene det gjør det vil et rent gebyrregulativ ofte ha en del mangler sammenlignet med en fullverdig forskrift.

Kravene for at noe skal være en gyldig lokal forskrift følger av forvaltningsloven § 38 og er i korte trekk

  1. Forskriften må inneholde henvisning til forskriftshjemmelen (lovparagrafen som gir kommunen lov til å ta gebyr)
  2. Forskriften må omtale seg selv som forskrift og nevne hvem som har vedtatt forskriften
  3. Forskriften må kunngjøres på Lovdata (enkelte unntak for gebyrforskrifter, men det er normalt en god ide uansett)

Gebyrregulativet kan skrives på en måte som oppfyller disse kravene, men selv da vil det ikke oppfylle det Miljødirektoratet nevner over om at forskriften skal gi nærmere regler for gjennomføringen av gebyrvedtaket. «Gjennomføringen av gebyrvedtaket» innebærer ting som

  • Hvem skal betale gebyr
  • Når oppstår gebyrplikten
  • Hvilke gebyr skal de betale
  • Eventuelle fritaksbestemmelser

Dette er på ingen måte en uttømmende liste, men illustrer noen viktige ting en lokal gebyrforskrift bør omhandle. Uten tilstrekkelig regulering av disse spørsmålene vil enkeltabonnenter i ytterste konsekvens kunne hevde at de ikke er omfattet av plikten til å betale gebyr. Vi anbefaler derfor på det sterkeste at alle kommuner utarbeider og vedtar en lokal forskrift som gir tilstrekkelig regulering av kommunestyrets gebyrvedtak, og ikke bare lar gebyrregulativet oppfylle forvaltningslovens minimumskrav til hva som er en gyldig forskrift.

De siste årene har vi i EnviDan bistått flere titalls kommuner med å utarbeide nye gebyrforskrifter innenfor alle selvkosttjenestene, både kommuner som manglet forskrift på ett eller flere områder eller som ønsket en oppdatert forskrift i tråd med nye regler eller praksis på tjenesteområdet. Ta kontakt med oss for et utforpliktende tilbud basert på nettopp din kommunes behov.

Henrik Delphin Akerhaugen

Vil du vite mer?

Henrik Delphin Akerhaugen

+47 450 44 346